Strandpod 27. September: Sverd i fjell

Jeg sitter her ved et nasjonalt symbol. Sverd i fjell. De tre sverdene symboliserer fred, ikke krig. For sverdene ble plantet etter at Harald Hårfagre vant slaget i Hafsrfjord, og etter myten samlet Norge til ett rike.

Monumentet er laget av skulptøren Fritz Røed fra Bryne og ble avduket av Kong Olav i 1983. Det er tre store sverd som er satt ned i svaberget til minne om slaget i Hafrsfjord i 872, da Harald Hårfagre samlet Norge til ett rike. Neset der sverdene er reist heter Mølleberget.

Dette er noen få kilometer fra mitt hjem. Hit sykler vi om sommeren slik at ungene kan kjøpe seg is. I denne fjorden styrtet kollegaer av min far, den gangen han var jagerflyger, utplassert på Sola flystasjon. Dette var altså den militære delen av Sola.

Han har fortalt meg noen historier, blant annet om jagerflygeren som ble anklaget for å ha brutt reglene om å ikke fly under 30 meter over bakken.

Flygeren nektet bestemt på beskyldningene, men det ble vanskelig da stasjonssjefen viste til busker og pinner som satt fast på flyets vinger.

En annen jagerflyger fikk motorstopp rett etter take off, og måtte skyte seg ut omtrent 100 meter fra land i Hafsrfjord. To minutter senere var redningsmannskapet på plass. Da hadde flygeren allerede spist opp all den sjokoladen han var utstyrt med, samt stridsrasjonen han skulle leve på hvis han havnet bak fiendens linjer.

Slaget i Hafsrfjord er i stor grad mytisk, vi vet egentlig ikke så mye om hva som skjedde der. Kildene er vage og utydelige.

Men symbolikken er klar.

Det største sverdet representerer den seirende kongen, mens de to andre symboliserer de tapende småkongene. Minnesmerket er også et fredssymbol, sverdene er satt ned i fjellet for at de aldri mer skal brukes. Sverdene er rundt 9 m høye, og gir et mektig inntrykk året rundt. De er utformet som  vikingtidssverd som er temmelig vanlige å finne over hele landet.

Dette minner meg om vår tid. I dag er verden splittet, og slik jeg ser det er det en form for tredeling, med et fjerde hjul på vogna.

USA vant den kalde krigen. Men USA har mistet viljen til krig. Eller som Nietszche sa det: De har tapt der Wille zur Macht. For makt, som frihet, er krevende. Ufrihet og avmakt er enklere, og passer for svake mennesker og svake kulturer.

USA er i dag en papirtiger som ødelegger seg selv fra innsiden. Idioter styrer både byråkratiet og akademia. De dyktige menneskene skyves ut, de blir utstøtt. Ingen lytter til geopolitiske realister, som John Mearsheimer, som har forstått det geopolitiske maktspillet.

USA har plantet sverdet i fjell. Selv om motstanderne for lenge siden har reist klingen.

Det er som om USA ikke lenger har a skin in the game, slik Nassim Tlaib så elegant beskriver det. For USA er styrt av en sammenblanding av korrupte politikere og de styrtrike liberals som har penger nok til å bidra til korrupsjonen. De har ingenting å tape. De har ikke skin in the game.

Vi ser noen lignende tendenser her hjemme. Terje Rød Larsen vil nok klare seg godt, uansett hvem som sitter på taburettene. Vi har ledere som sikrer seg selv, og gir faen i folket. Da er de ikke ledere, men svikere.

Kina ee i ferd med å ta over hegemoniet, og de har ingen skrupler, overhodet.

Konsentrasjonsleire og overvåkning som overgår Orwell¨s dystopier er dagligdags for det kommunistiske partiet som styrer Kina (CCP).

I tilleg har islam bøyd sablene sine ut av fjellet. Egentlig har de aldri satt sabelen i noe fredens fjell. Islam er absolutt ikke "fredens religion", slik vi i Vesten liker å definere "fred". De deler verden opp i to deler: Dar-al-islam og Dar-al-harb.

Dette betyr islams hus, eller krigens hus. Målet er på en måte fred, men det forutsetter at hele verden er underkastet islam.

Personlig er jeg ateist, og kan ikke underkaste meg. Jeg har ikke muligheten til å akseptere en underlegen posisjon som dhimmi. Jeg er ateist, og straffen er døden.

Derfor er jeg ikke villig til å inngå noen dialog med unge kvinner i hijab. Jeg plager dem ikke, og behandler dem høflig hvis jeg støter på dem i en butikk eller andre sammenhenger.

Men jeg er ikke interessert i en dialog med mennesker som går rundt med symboler på at jeg og mine ateistiske barn egentlig bør dø.

Hadde jeg vært jøde, så ville jeg neppe vært villig til å koseprate med en person i naziuniform.

Vesten presses fra alle kanter, og det eneste sverdet som står støtt i bakken er vårt eget. Viljen til å forsvare seg er borte.

For noen år siden ble en liten bygd i Sverige plaget av tilreisende asylsøkere. Disse okkuperte terrassene til folk og krevde servering. Husdyr ble plaget og mishandlet. De moret seg med å hive unger på sjøen, unger som i flere tilfeller ikke var svømmedyktige.

Det var rundt ti asylsøkere og hundre svenske menn i området. Men da én svensk far konfronterte pøbelen, så hadde han ingen i ryggen.

Vi har hatt det for godt. Vi har blitt feige, rotteaktige. Våre barn blir trolig verre.

Da min eldste sønn startet på skolen, fortalte han meg etter hvert om en gutt i andre klasse, som plaget ham og andre førsteklassinger på skoleveien. Han heiv folk i bakken, kastet stein og lignende.

Man kunne jo kontaktet skolen og satt i gang sosionomene. Men jeg har ikke noen tro på slikt.

Jeg lærte min sønn noen triks fra min militære karriere. Noen dager senere blødde en mobbende drittsekk neseblod i et kvarter, og problemet var løst. Min sønn ble helten for alle i første klasse. Etter min mening ble problemet løst på en langt bedre og mindre smertefull måte enn månedsvis med dialog med en sosionom fra SV.

Men dette er selvsagt verboten i dagens samfunn. Jeg bryr meg ikke, min familie finner opp sine egne regler, i et eget fellesskap.

Vesten kan ikke la sverdet bli stående i stein, når Kina og islam utfordrer oss. Det fjerde hjulet på vogna er selvsagt Russland. Rent økonomisk og militært er ikke russerne særlig sterke. Men de har noe Vesten mangler. De har det John Wayne beskrev på film, med en flott unge jente jeg ikke husker navnet på: De har True Grit. De har GUTS. De har ikke woke-infiserte kampanjer for å trekke transer inn i Forsvaret. De vil ha killers.

Jeg gikk befalsskolen for infanteriet i 1989/90. Jeg kan love deg at det var tøffe tak. Vi var 90 elever som gjennomførte, og to av disse var jenter. Beinharde og smarte jenter, som absolutt ikke var kvotert inn.

Mens Kina, islamister og russere trener killers, så fokuserer USA på white rage og kritisk raseteori, og Norge virker stolte av å ha en oberst som fokuserer på gender.

Mark Steyn forutså dette.

Skal den vestlige sivilisasjon overleve må vi være villige til å forsvare oss.

Si vis pacem, para bellum

Hvis du ønsker fred, vær forberdet på krig. Dette er ikke aggresivt, det handler om selvforsvar.

Selv byttet jeg skole nesten hvert år i oppveksten, etter at min mor og far ble skilt. Det ble raskt klart for meg at den første og eneste slåsskampen bare måtte tas. På alle de nye skolene var det en sjefsmobber, og jeg forsto at han måtte nedkjempes umiddelbart.

Det hadde ingen betydning om jeg vant eller tapte slåsskampen, så lenge jeg var villig til å slåss. Da fikk man være i fred. Det var brutalt, men kortvarig. Det var teppebombing, ikke tyve år med seig krigføring uten akseptable rules og engagement, og uten vinnervilje.

Krig er et helvete, derfor bør kriger avsluttes så raskt som mulig. General Patton hadde erobret Afghanistan på tre uker, med sin tredje arme og handlingsrommet generalene hadde i andre verdenskrig. Færre menneskeliv og i alle fall færre amerikanske soldater, ville gått tapt.

Fremtiden er skremmende. Derfor er det er på tide å stå ansikt til ansikt mot realitetene. Sverdet må dras opp fra fjellet. Ikke for å brukes i angrep. Men for å brukes i forsvar.