Helena Edlund: Tanker før søndagen #99

Vi feirer første søndag i et nytt kirkeår, og adventslysene tennes i våre hjem og i våre kirker. Det er en gledens dag i den verdensomspennende kristne kirken, her hos oss, men også i de deler av verden hvor det er krig og forfølgelse.

Ja, mørket virker så stort rundt oss – og nettopp derfor er det spesielt viktig å tenne lysene våre i Advent. Lys som fordriver mørket, som sprer håp og som minner oss om at Guds løfter bærer gjennom alle tider.

Og når vi tenner det første lyset i Advent, gjør vi det fordi vi venter på at noe skal komme: Et nytt år. En ny tid. Et nytt lys. Et nytt liv. Slutten på det gamle og begynnelsen på det nye. En tid for Guds nærvær. En tid for rettferdiggjørelse. Et Nådens år.

Velkommen til å lytte til våre tanker før søndagen!

1. søndag i adventstiden

Han kom også til Nasaret, hvor han var vokst opp, og på sabbaten gikk han inn i synagogen, slik han pleide. Da han reiste seg for å lese, rakte de ham profeten Jesajas bok. Han åpnet bokrullen og fant stedet der det står skrevet:

«Herrens Ånd er over meg,
for han har salvet meg
til å forkynne et godt budskap for fattige.
Han har sendt meg for å rope ut
at fanger skal få frihet
og blinde få synet igjen,
for å sette undertrykte fri
og rope ut et nådens år fra Herren.»

Så rullet han bokrullen sammen, rakte den til synagogetjeneren og satte seg. Alle i synagogen stirret spent på ham. Han begynte da med å si: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på.» Alle roste ham og undret seg over nådeordene som kom fra hans munn. «Er ikke dette Josefs sønn?» spurte de.

Lukas 4:16–22