Helena Edlund: Tanker før søndagen #88

Jesus ble en kjendis, konstant omgitt av store mengder fans, mens han utførte mirakler og helbredet syke. Han var deres siste håp.

I dag er det annerledes. Mange av menneskene Jesus hjalp da, ville sannsynligvis ikke trenge hans hjelp for å kunne se, høre eller snakke hvis de ble født i dag – i dag skjer i stedet «mirakler» hver dag innenfor rammen av moderne helsevesen, eller gjennom vår tilgang til næringsrik mat.

Men det at vi lever i en tid og et sted hvor vi har bedre fysiske forutsetninger enn mange hadde på Jesu tid, betyr ikke at vi har mindre behov for nettopp de miraklene og underene som Jesus fortsatt kan utføre. Men kanskje de fleste av oss trenger mirakler på et litt annet nivå. Du og jeg har kanskje perfekt hørsel – men kan vi høre hva som er viktig? Vi kan kanskje snakke – men sier vi det som er viktig? Eller er også du og jeg døve og stumme, ute av stand til å se de virkelig viktige tingene i en verden som har vendt seg bort fra Gud?

Velkommen til å lytte til våre tanker før søndagen!

16. søndag i treenighetstiden:

Siden forlot han Tyros-området igjen. Han tok veien om Sidon og dro mot Galileasjøen gjennom Dekapolis-landet. De førte til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de ba ham legge hendene på ham. Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!» Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent. Jesus forbød dem å fortelle dette til noen. Men jo mer han forbød det, dess mer gjorde de det kjent. Folk var overveldet og forundret og sa: «Alt han har gjort, er godt. Han får døve til å høre og stumme til å tale.»

Mark 7:31-37