Det er ikke alltid man kan velge sine kamper

Kent Andersen har uforvarende snublet inn i ytringsfrihetens minefelt to ganger og begge tilfeller sier noe viktig om vår tid.

Første gang var da han sammen med Christian Tybring-Gjedde skrev kronikken Drøm fra Disneyland som sto i Aftenposten høsten 2010. Der var det særlig et avsnitt som vakte sosialisters vrede. Det sto at Arbeiderpartiet byttet ut norsk kultur. Hvorfor skulle de rive i filler noe som forfedrene hadde bygget og erstatte det med en drøm fra Disneyland.

Dette var det ikke lov å si. 22. juli året etter fikk kritikerne det påskuddet de trengte. Kent mistet jobben.

Under den kalde krigen var det vanlig at kommunister fikk skylden for noe Sovjetunionen hadde gjort. De var potensielle femtekolonnister.

Men anklagene mot dagens høyreside er grovere. De beskyldes for "mental påvirkning" av samfunnsklimaet. I stykket Ways of Seeing har skuespillerne lagt seg utenfor privatboligene til kjente personer, som Tor Mikkel Wara og Kent Andersen. Samtidig påstås det at disse politikerne er skyld i at høyreekstremismen blomstrer i Europa.

Stykket fikk mye oppmerksomhet da samboer til Wara, Laila Bertheussen, anmeldte teateret. Samtidig begynte flere angrep mot parets private adresse. Statsminister Solberg sa som forståelig var at kunstnere må tenker over hva de gjør.

Dette ble av venstresiden uthengt som et angrep på ytringsfriheten.

PST mente Bertheussen selv sto bak og hun ble dømt for "angrep på demokratiet". Nå er stykket satt opp igjen og venstresiden fremstiller det som en triumf for ytringsfriheten. Virkelig?